Du ska tro på mej
når jeg forteller at Lille John var stor…
av Tormod Ringvold
I Sverige har det gjennom tidene vært tre genier innen musikk – Carl Michael Bellman (1740 – 1795), Evert Taube (1890 – 1976) og Cornelis Vreeswijk (1937 – 1987). Sistnevnte ble riktignok aldri svensk medborger. Det er andre svenske musikere som har blitt verdensberømte både her og der uten å være fullt ut genibelastet. Og så er det Ingvar Wahlberg, Lille John og Johnny Waard. Dette er navn som alle er mer eller mindre ukjente for mange. Litt enklere blir det kanskje når jeg forteller at det er snakk om en og samme person. Om han var et geni kan altså diskuteres, han var i hvert fall i besittelse av et stort talent både som sanger og låtskriver.
Man of Mystery.
Det er skrevet fint lite om Ingvar Wahlberg, som han ble døpt etter å ha blitt født på Kungsholmen i Stockholm 8.juni 1936. At det ikke står noe om ham i det store rock- og popleksikonet må være tilgitt, for i dette tilfellet er det ikke lett å finne noe noe sted. I «Stora Popboken» finnes riktignok en kortbiografi.
Sailing (Long Way From Home).
Wahlberg ble tidlig interessert i musikk og lærte seg å spille gitar og mandolin i ung alder. Midt på 50-tallet arbeidet han et års tid hos RCA. Han var også til sjøs i handelsflåten og opptrådte da som sanger med eget akkompagnement så vel om bord som i en ti meters mast i Vestindia eller på vinkro i Sør-Amerika. Han oppdaget Elvis Presley og begynte å synge rock. Dette gikk såpass bra at han fikk seg artistnavn – Lille John – noe som kan ha vært inspirert av Little Richard, for når det gjaldt størrelse var han 1.93 høy. Han ble raskt lagt merke til som en svensk Elvis og hevdet seg godt i konkurransen med andre samtidige svenske rock and rollere og fikk snart platekontrakt hos Oktav. I juni 1958 kom hans første plate, eller rettere sagt plater – for det kom tre omtrent samtidig.
«Maybe Baby» Picturedisc EP (Oktav OKEP 169) Made in Germany for Oktav Musik Stockholm Sweden. Med Tesses Rockin’ Group and The Gottlieb Quartette.
«Maybe Baby» Picturedisc EP (Oktav OKEP 169) Made in Germany for Oktav Musik Stockholm Sweden. Med Tesses Rockin’ Group and The Gottlieb Quartette.
A1 Maybe Baby (Petty/Hardin)
A2 Oh What A Pretty Girl (Wahlberg/Ward)
B1 Long Way From Home (Wahlberg/Lantz/Ward)
B2 Say Yeah (Wayne Handy)
Picture Discs var på ingen måte en ny oppfinnelse i 1958, men lydgjengivelsen hadde vært et problem. Det var først på 70-tallet at Picture Discs ble vanlige, både på single og LP. Med Lille John’s utgivelse ble det gjort et originalt trekk, men noen umulig sjeldenhet er likevel ikke dette. Riktig pris for et fint eksemplar – lyd og bilde – bør ligge rundt 500 kroner. På nettet vil noen ha mer og noen ha mindre, så da er alt som det skal være.
Det skal også være utgitt to singler fra EP-en:
Maybe Baby (Oktav OK 177).
Long Way From Home (Oktav OK 178).
Jeg har ikke disse, så jeg vet ikke om B-sidene også er fra EP-en. Trolig er de det, men jeg har ikke funnet noe om dem. Å lete etter bildecover er optimistisk.
Let’s Have A Party.
Så skiftet Lille John til Metronome og det kom en ny EP.
1958. «Lonely Heart» EP (Metronome MEP 413) med PS, reklame for andre EP-er på Metronome bak.
Med The Rockin’ Jupiters.
A1 Baby I Don’t Care (Jerry Leiber/Mike Stoller)
A2 Treat Me Nice (Jerry Leiber/Mike Stoller)
B1 I Beg of You (Rose Marie McCoy/Kelly Owens)
B2 Lonely Heart (Ingvar Wahlberg/Jack Lantz/Ingrid Wård)
«Lonely Heart» løftes fram på coveret, ellers er det Elvis for alle pengene. Innvendingen er at The Rockin’ Jupiters nok føler seg mer hjemme innen jazz enn rock. Skiva ble gradert helt opp til «8» i den gamle «The EP Book» fra 1992, men det virker for høyt slik jeg ser det. Lille John var populær og skivene solgte. En lysende karriere så ut til å være i gang. Men plutselig var det slutt på rockekongetilværelsen…
Høsten 1958 var Lille John på privatfest i en forstad til Stockholm. Natten var lang og da morgenen kom, ble han anklaget og anmeldt av en kvinnelig festdeltager for voldtekt.
Sex ’66.
Sex and rock and roll og annen populærmusikk har selvfølgelig hørt sammen. Noe av det første som kom på trykk om temaet på norsk var Sten Ekroths bok «Strengelek» (eller «Sengelek» litt avhengig hvordan forsiden tolkes) om eskapadene til The Pussycats. Senere har bøker, artikler og historier om seksuell aktivitet florert. Jeg skal ikke nevne enkeltutøvere, men tar et lite utvalg gruppenavn for å skape litt spenning: The Rolling Stones, Kiss, Mott The Hoople, The New Seekers, The Marmalade, The Rutles (After the concert; back to the hotel, two birds each…).
Mange unge menn begynte i band på 60- og også 70-tallet for å få mer drag på damene. Dette bar ofte frukt. Som vanlig var det litt forskjell på folk: Vokalister stakk gjerne av med førstevalget, men også gitarister og batterister som kauka og slo fikk så det rakk. Og damer fra Rotherham dropped their knickers bare de ble fortalt av beileren at han spilte i band i Birmingham uten dokumentasjon i det hele tatt. Dette er ikke uttrykk for nedverdigende kvinnesyn eller Uncle Disgusting-holdning fra min side, men historiene er så mange og med noenlunde samme gehalt at noe sannhet må det være et eller annet sted.
Det var ikke snakk om voldtekt, snarere tvert imot. For i venninneflokken kunne det oppstå misunnelse og rent ut uvennskap hvis noen scoret mer enn andre. Men så kom MeToo og folket begynte å tenke seg om twice. For eksempel kan det hende at noe som begynte frivillig og med liv og lyst kunne skifte karakter underveis hvis den ene parten fant ut at nå har jeg fått nok.
Men så hadde den andre lyst på litt mer og fortsatte «så mysen skvatt» (se Goldies nr.36, uten sammenligning for øvrig). Nå skal jeg ikke spøke med alvorlige ting, men det må etter alt å dømme være vanskelig med bevisførselen hvis den fornærmede parten ønsker å gå ut med dette etter 20, 30 og 40 år eller mer slik det har blitt vanlig nå.
11.november leste jeg på svensk text-TV følgende: «Få våldtektsanmälningar leder til åtal. Och fallen som prövas i domstol leder ofte til friande dom». Dette i Sverige 2018.
Happenings 60 years time ago.
Voldtektsanklagen mot Lille John skjedde på 50-tallet, og da må justisen ha vært en annen. Saken ble raskt etterforsket og han ga uttrykk for sterk uenighet angående beskyldningene. Sammenlignet med 60- og 70-tallet kan det virke litt rart at det var nødvendig for en rockekonge som Lille John å bedrive voldtekt. Han var også nygift på denne tiden. Jeg kan vanskelig mene noe om noe som skjedde for 60 år siden, men det var sikkert mindre snakk om farlige konspirasjonsteorier da enn nå. Det går jo an å tenke slik: Deler av samhället mente at rock and roll var en stor uting som bare førte bråk og opprør med seg og helst burde fjernes fra planetens overflate. Og her var det muligheter for å sette på plass en som spredde denne utingen. Så selv om voldtektsanklagen etter hvert ble droppet og tiltalen endret til «rättsstridigt tvång», ga det like fullt fengsel i 18 måneder.
New Wrapping.
Etter å ha sonet sin straff, var Lille John et avsluttet kapittel. Wahlberg dro til sjøs igjen en periode, men han må ha hatt kontakt med sitt gamle plateselskap Metronome, for høsten 1960 ble en ny artist født: Johnny Waard.
1960.
«Klockorna i Gamla Stan» EP Metronome (MEP 9045).
«Klockorna i Gamla Stan» single Metronome (J 45-580).
Innspillingene er gjort med Sven-Olof Walldoffs Orkester med svisken «Klockorna i Gamla Stan» fra 1946 som åpningsspor. To andre sanger er oversatt fra engelsk, «Kärlekens garn» («Cradle of Love») og «Tonårsflickan» («Heart of A Teenage Girl»), sistnevnte med svensk tekst av Ingrid Wård. Og til sist en originalkomposisjon, «Bondcharmören» kreditert Johnny Waard og Ingrid Wård. Hvem denne Ingrid er, er enda et mysterium i denne historien.
I EP-ens sleevenotes presenteres Johnny Waard med en herlig blanding facts and fiction. Dette er ikke snakk om «en ny amerikansk skrikhals», men en ekte svenske – som riktignok har endret stavemåten av etternavnet av hensyn til det internasjonale markedet. Navnet var opprinnelig Wårdh som nå er en soldatslekt i åttende generasjon. Alderen jukses det ikke med, men så går man over til eventyrlige opplevelser i den svenske handelsflåten. For det vokser ikke englevinger på «den nye sångaren». Han har opplevd det meste som havnekvarterene rundt i verden kan by på og litt til. Men dette var nyttig, for han lærte seg engelsk i den grad at han ikke behøver å frykte utenlandsk repertoar. Men han synger altså på svensk her.
Coverbildet har «Tonårsflickan» i forgrunnen. Grammofonartisten sitter litt airbrushed bak med sin gitar. Hva hensikten var med det, kan man tro hva man vil om. Uansett var det ikke nødvendig med kjernefysikerutdannelse for å luske ut hvem denne «nye sångaren» var, jfr. bl.a. komponistkreditter her og på Lille John-utgivelsene. Men ingen var interessert i dette i første omgang.
Det ble også utgitt en single samtidig fra EP-en. A-siden er «Klockorna i Gamla Stan». Denne er verre å finne enn EP-en, som er vanlig og bør være billig.
Rubber Rock.
1961. «Gummi-Boll» EP (Metronome MEP 9063) flerfarge-PS med titler reklame for andre EP-utgivelser på Metronome (Ann-Louise Hansson, Harry Arnold og Siw Malmkvist) bak.
Med Sven-Olof Walldoffs Orkester.
A1 Rulle-Bulle (Dirty dirty feelin’) av Leiber/Stoller/Wård.
A2 Gummi-Boll (Rubber Ball) av Schroeder/Orlowski/S. Rossner.
B1 En flicka för mej (Somebody To Love) av Bobby Darin/Ingrid Wård.
B2 Där går hon (There She Goes) av Miller/Haddock/Stevenson/Rossner.
Waard rocker det opp litt mer på denne enn på forgjengeren. Ikke inne på Discogs, men det burde den jo vært. Den er på alle måter bedre og mer interessant enn forgjengeren.
1963. Johnny Waard på Sonet.
Walking ‘Round The Avenue/All This Day’s Gonna Be Black single (T 7569) rødt/svart/hvitt PS med «juke-box» bakside. Blå vinyl.
A-side skrevet av «I. Vahlberg/Al Sandström», B-side av «I. Vahlberg/I. Vårdh/Al Sandström».
Ikke inne på Discogs, men jeg viser fram mitt eksemplar på 45cat – og deretter er det to som har registrert at de ønsker seg en slik. Litt ærefullt det da.
«Walking ‘Round The Avenue» EP (SXP 4049) flerfarget PS med reklame for andre EP-er på Sonet bak.
A1/A2 som singlen.
B1 Marimba (I. Vahlberg/Frogman/Al Sandström)
B2 Darling (I. Vahlberg/Frogman/Al Sandström)
Nå nærmer vi oss øverste hylle – eller sagt på en annen måte: Dette er det fineste Waard-objektet. Ikke på 45cat eller Discogs. «8» i Stora Popboken, «8» i The EP Book, som også opplyser at det ble trykket 1000 cover. Hvor har de blitt av? Mitt eksemplar er på grønn vinyl med «Promotion Copy - Not For Sale» på label. Finnes det butikkeksemplar av denne i det hele tatt?
Johnny Waard and The Wizards.
Jeg har skrevet mye – rett og galt – om The Wizards fra Narvik, så det skal ikke gjentas for mye her. Jeg skal nøye meg med å si at jeg oppdaget gruppa ved en feiltagelse og den historien blir bare bedre hver gang den blir fortalt. Det var nemlig slik at Jeff Lynn virkelig var Jeff Lynn og ikke Jeff Lynne. Deretter oppdaget jeg Johnny Waard via Wizards.
Wizards fikk sin første platekontrakt hos Scan-Disc i 1964, og som sin debut-A-side ble «That She Does» utvalgt. Denne er skrevet av Waard og Sandström og må sies å være et eksepsjonelt valg all den tid «Well All Right» ligger på B-siden. Men heder og ære for å satse på nytt materiale. Nå ble ikke «That She Does» noen hit, men det er en fin og ikke minst særpreget låt som skiller seg ut fra mengden på en fordelaktig måte.
I 1964 var også Waard på Scan-Disc, og der ble det debutert med dunder og brak med den legendariske EP-en «Bonden och Ölet» (SCD 30) flerfarget/rød/grønn PS med omfattende sleevenotes bak.
Formålet med utgivelsen er å vise at med «den skandinaviske musikkskatten» er det unødvendig å gå til England eller Amerika for å finne materiale. Tittelsporet er en «dansk folkmelodi» (som også er kjent som «Mens mannen var ute etter øl» på norsk). «Löjtnanter borde aldrig finnas til» er en humoristisk (men for «jag»-personen heller trist) kjærlighetshistorie. Teksten er av den svenske lyrikeren Elias Sehlstedt (1808 – 1874) til en «traditional» melodi. Originalen har ti vers men Waard halverer dette og beholder likevel essensen. I skivas sleeve-notes omtaler han Evert Taube i klasse med Cole Porter og George Gershwin og lager likegodt en versjon av «Flickan i Havanna». Og til sist kommer «Strejk på Vesteråsbanan», en «skillingtryckvise» fra 1922 om da lokomotivførerne gikk til streik og ingeniører og kontorfolk ble satt til å kjøre togene – noe som gikk heller dårlig. En sann historie i utgangspunktet, og i god «Titanic»-stil legges også inn en kjærlighetshistorie. «Jag»-personen har sin hjertevenn Anna Carlsson i Vesterås, men han kommer seg ikke dit da togene ikke går. Da blir rimeligvis Anna utålmodig og aksepterer i stedet et frieri fra den lokale slakteren Jonsson som da uvitende blir far på kjøpet. Disse fire lager Waard «moderne engelsk sound» av. Som medhjelpere benyttet han labelkameratene på Scan-Disc, The Wizards, som krediteres på coveret som «kompande orkester».
Man kan jo spørre seg hvilken kjøpekrets det var for en slik utgivelse. Wizards-komplettistene måtte selvfølgelig ha den, men det fantes ikke Wizards-komplettister i 1964. Hva Evert Taube og hans fanskare mente om denne versjonen av en av hans mest kjente sanger er ikke dokumentert, selv om det går an å tenke seg til det. Dermed gjenstår øldrikkere, militærnektere og jernbaneentusiaster, noe som skulle borge for et visst opplag. Men med facit i hånd ser det ut til at de fleste av disse potensielle kundene brukte sine penger på andre ting, for EP-en er ganske sjelden i dag. Den er ikke å se på 45cat (bilde mangler). Det er jo litt trist og jeg burde gjøre noe med det, for jeg sitter til og med med to slike. Jeg har som sagt så vidt lagt ut Johnny Waard på 45cat, men jeg sluttet ganske brått å bidra der for et par år siden på grunn av disse selvutnevnte ekspertene som fyller nettstedet med sine feilaktige opplysninger. Den er vanskelig å prissette – men på grunn av Wizards-relasjonen har den til tider gått for over 1000-lappen – og det er den trolig verdt i god kvalitet.
1965.
John And Jerry: Always Together (Johnny Waard)/Walk Right Back (Sonny Curtis) Scan-Disc (SC 1029).
Svart/hvitt PS (likt begge sider) med guloransje tekstbakgrunn øverst.
Tyskland: Ariola 18 362 AT. Hovedsakelig svart/hvitt PS.
Her kommer en ny overraskelse. En svensk engelsksyngende Everly Brothers-duo. Wahlberg er «John» men nå er han ikke «Lille» lenger. Hvem «Jerry» er, vet jeg da ikke. Det er ikke Jerry Williams. Det finnes også en tysk utgave av denne som dermed er den eneste internasjonale utgivelsen med Wahlberg. Hans A-side er en liten perle av en komposisjon.
Det svenske coverbildet er tatt foran et eller annet monument, og slik Jerry har plassert seg blir det en litt spesiell bakgrunn for dem som legger merke til slikt.
1966.
Memphis Tennessee (Chuck Berry/Ingvar Wahlberg)/Vilken Värld (What A World) (Benny Hill/Patrik) (SC 1047). Svart/hvitt PS (likt begge sider bortsett fra «CEO-tryck ab Stockholm») med guloransje tekstbakgrunn øverst.
En innbitt Waard på dansegulvet pryder coveret og vi får litt av en kombinasjon her: Chuck Berry og Benny Hill. Den svenske versjonen av «Memphis Tennessee» har kommet med på samlingen «10 Original Hits 1963 – 1970» som finnes i to versjoner og begge krediterer «Johnny Ward».
Kom Tilbaks (Johnny Waard)/Sommarnatt (Mogens Scrader/Gösta Stevens) (SC 1054). Svart/hvitt PS (likt begge sider bortsett fra «CEO-tryck ab Stockholm») med oransje tekstbakgrunn øverst.
Med Nicke Wöhrmans Trio.
Waard slapper av etter dansingen (bilder fra samme fotosesjon). Også coverbildene fra Sonet-utgavene i 1963 ser ut til å være fra samme anledning.
Blast From The Past.
Målsettingen med disse utgivelsene kan ha vært Svensktoppen, men det ble ikke noe av det. I stedet ble Waard innhentet av fortiden da han var med i fjernsynsprogrammet «Höga Nöjet» og en journalist kjente ham igjen som «han med voldtektsdommen fra 1958.» Waard hadde sonet sin dom, men for noen var ikke det godt nok. Resultatet ble at han måtte gi opp karrieren for andre gang, og denne gangen var det nytteløst å tenke på noe ytterligere comeback som artist.
Låtskriveren Johnny Waard.
«Här kommer låtarna till» er teksten på dette stilige bildet av Waard i sin dagligstue, bevæpnet med gitar, penn, papir, sigarett og et askebeger som langsomt fylles. Han hadde komponert for andre under sin Waard-periode, delvis sammen med Frogman (Gunnar Bergström) og Al (Albert) Sandström. Wizards er nevnt allerede, men også Jerry Williams, The Violents og Yvonne Norrman nøt godt av produksjonen.
EP fra 1963 med Waard-medvirkning på alt.
«Du Ska Tro På Mej» skrev han trolig etter den ødeleggende fjernsynsopptredenen og tittelen kan være et budskap fra Waard. Uansett er det dette som ble hans største suksess som komponist. Sven-Ingvars dro nemlig til med 2.plass på Svensktoppen i fire uker og dessuten 2.plass på VG-lista med låta i 1967. Men så ble det ikke noe mer.
A Black Day.
Ingvar Wahlberg døde 29.august 1977, 41 år gammel. Jeg vet ikke hva han døde av. Men 41 år er ingen alder og det skjedde 13 dager etter Elvis. Med den motgangen og sikkert brustne forhåpninger som Wahlberg hadde opplevd i sin karriere som musiker, er det mulig å tenke at bortgangen til hans store forbilde kan ha vært dråpen som rant over. Men som sagt – jeg vet ikke.
Etterskrift.
Jeg er strengt tatt ikke den rette til å skrive om Ingvar Wahlberg. Det finnes helt sikkert andre som kan gjøre dette bedre – så sett i gang! Jeg har samlet på hans musikk med stor interesse. Mye er riktig bra og det finnes noen fine utgaver som utgjør ganske betydelige utfordringer for en platesamler. På 45cat og Discogs er det fortsatt diverse hull. På YouTube finnes imidlertid det meste av hans innspillinger. Han var også en dyktig og oppfinnsom komponist til eget bruk og for andre. Så tiden bør absolutt være inne til å få utgitt en komplett Lille John/Johnny Waard-samling.
En stor takk til Anders Roger Larsson for bruk av bilde fra Larssons Blogg. Den kan anbefales av flere grunner.
Inga kommentarer:
Skicka en kommentar